 |
Nytt i Kulturvinduet |
 |
|
|
|
|
En ny mulighet
|
Av Sophie Lister
|
|
Originaltittel
|
Prince of Persia: The Sands of Time
|
|
Genre
|
Action, eventyr, fantasy
|
|
Med
|
Jake Gyllenhaal, Gemma Arterton, Ben Kingsley, Alfred Molina, Toby Kebbell, Reece Ritchie, Richard Coyle, Ambika Jois, Gísli Örn Garðarsson, Daud Shah, Ronald Pickup, Luke Beach, Selva Rasalingam, Steve Toussaint
|
|
Regi
|
Mike Newell
|
|
År
|
2009
|
|
Land
|
USA
|
|
Manus
|
Doug Miro, Carlo Bernard, Jordan Mechner, Boaz Yakin
|
|
Lengde
|
1 t 56 min
|
|
Aldersgrense
|
11 år
|
|
Premieredato Norge
|
19.05.2010
|
|
Produksjonsselskap
|
Walt Disney Studios Motion Pictures, Walt Disney Pictures, Jerry Bruckheimer Films, ,
|
|
Distributør
|
Walt Disney Studio Motion Pictures Norway
|
Historier om tidsreiser har en evigvarende tiltrekning, fra de klåfingrede skøyerstrekene til Doctor i hans TARDIS (
Time
And
Relative
Dimension(s)
In
Space, en tidsmaskin og romfartøy i den britiske TV-serien
Doctor Who) til den bestselgende, tragiske kjærlighetshistorien i
The Time Traveller’s Wife. Mens
Prince of Persia: The Sands of Time trekker publikum denne sommeren, er det verd å stanse opp for å fundere over denne fasinasjonen.
Prince of Persia forteller historien om den flotte prins Dastan (Jake Gyllenhaal), en tidligere gategutt som ble adoptert av den snille kongen av Persia (Ronald Pickup). Nå er han en ressurssterk, ung kriger, men livet hans faller i grus når han blir anklaget for mordet på kongen. Han blir tvunget til å flykte sammen med den livlige prinsesse Tamina (Gemma Arterton), som er fra byen hans armé nettopp har inntatt. Dastan oppdager at Tamina beskytter en sagnomsust dolk, som gjør det mulig for den som har den å reise tilbake i tiden for å endre historien. Når sannheten om hvem som egentlig drepte kongen kommer frem i lyset, blir de to rømlingene jaget av dem som ønsker å stjele dolken og bruke den til sine egne, onde formål.
På plakaten blir filmen solgt som en kjempesuksess i samme form som
Pirates of the Caribbean – brautende og selvskrytende action møter gammeldags romantikk, med mengder av megetsigende
 humor – men filmen har blitt mottatt med blandede følelser hos anmelderne. På den ene siden varslet ikke opprinnelsen som et 1980-talls videospill godt. Samtidig beviste den første
Piratesfilmen at med de rette skuespillerne og det rette manuset kan til og med en film som er basert på en attraksjon i en fornøyelsespark ha suksess. Ville
Prince of Persia være i stand til å oppdrive den samme, livsglade underholdningen?
Selv om
Prince of Persia har sine gode sider, en den beklageligvis tynget av nedslående todimensjonale karakterer og et oversiktstungt manus. Famlende forsøk på samtidsrelevans (persiske tropper angriper byen Alamut under påskudd av å lete etter ”gjemte våpen”, som viser seg å ikke eksistere) føles som et billig poeng, og til og med actionscenene er overlange og forvirrende redigert. Jake Gyllenhaal utgjør faktisk en overraskende effektiv actionhelt, med sine vidåpne øyne og skjelmske smil, men han får lite mulighet til å skinne. Bare scener som inkluderer Alfred Molina i pantomimeskurkemodus som den konspirerende Sheik Amar treffer virkelig godt.
Filmens undertittel er ”Tross fremtiden”. Selv om
The Sands of Time ikke er så mye mer enn en "macguffin"1 som action-sekvensene kan henges på, er det tidsreiseelementene som gir
Prince of Persia temaene som resonerer. I historiens sentrum er en myte som har gjenklang av Bibelens Noas ark-historie – hellig sinne overfor menneskelig ondskap utløser en katastrofe som vil legge jorden øde. Reisene historiens karakterer er på reflekterer også en søken etter nye begynnelser på et individuelt nivå.
Prins Dastan har sine egne grunner for å ønske å endre fortiden. I begynnelsen av filmen går han med på å hjelpe til når byen Alamut skal invaderes, til tross for at samvittigheten sier nei. Faren irettesetter ham og sier at ”En stor mann ville ha stanset det han visste var galt”. Dastan innser at han har gått med på et uakseptabelt kompromiss. Selv om dolken kan gi Dastan en mulighet til å gjøre ting riktig den andre gangen, får vi sjelden slike muligheter i den virkelige verden. Vi angrer alle på noe – sjanser vi skulle ønske vi tok, dårlige valg vi ville gjort alt for muligheten til å endre. Men i fraværet av en TARDIS eller en magisk dolk må vi leve med våre feilgrep og våre tap.
Kjeltringen Nizam (Ben Kingsley) vil i motsetning til Dastan ha tak i dolken slik at han kan endre et skjebnesvangert øyeblikk som hindret ham i å bli konge. Han ville bruke sin andre mulighet til å omgjøre en god gjerning som kostet dyrt, ikke å rette opp noe galt. Han angrer på å ha ”kastet bort” livet på grunn av en impulsiv uselvisk handling som har henvist ham til andreplass for alltid. Selv om vi ikke liker å innrømme det, har noen av oss liknende ting vi angrer på. ”Du lever bare en gang”, er et av mantraene i vår kultur. Når vi begynner å tro at det vi oppnår i verden er alt som betyr noe, vil vi motstå å noensinne gi opp noe for andre. Ideen om å leve for Gud, kanskje gjennom å ofre relasjoner eller komfort eller utsikter til karriere i lydighet til ham, kan virke som galskap fra dette ståstedet. Vi kan til og med begynne å ønske a
 t vi levde på en måte som gav oss mer umiddelbare tilfredsstillelse, mer rikdom, popularitet og makt.
Vår kjærlighet til tidsreisehistorier avdekker en dypt forankret lengsel etter ”second chances”, nye muligheter. Enten vi ønsker at vi hadde brukt mer av livet vårt til å være det beste vi kan være, eller om vi er desillusjonerte i forhold til en slik innsats, føler vi at vi kunne gjort en bedre jobb dersom vi bare kunne ta tiden tilbake og begynne på nytt igjen. Men sannheten er at vi har ikke bare en mulighet til å ”få det rett”, dersom vi finner tak i Guds løfter. Heller ikke har vi bare en livstid til å ta til oss alt vi kan få. Løftet om himmelen til alle som tar i mot Jesus innebærer at kristne aktivt kan feire det de har gitt opp for Gud i dette livet, i vissheten om at han til sist vil ”gi hver enkelt igjen for det gode han gjør” (Ef 6,8). De kan være trygge i at ekte, varig glede og tilfredsstillelse kommer gjennom en relasjon med ham, og at de ikke behøver å engste seg for å gå glipp av noe ved å leve etter hans vilje.
Men enda viktigere er det at det er mulig for oss alle å bli satt fri fra skylden fra alle gangene vi tok feil valg og ikke levde opp til Guds standard. Dastan har muligheten til å skru tiden tilbake og endre sitt svake øyeblikk, men selv om vi kunne oppleve våre avgjørende øyeblikk en andre gang, er det fremdeles ingen garanti for at vi ville gjøre det riktig. Heldigvis tilbyr Gud en langt sikrere form for ny start. Vi kan muligens ikke omgjøre vår feil, men vi kan dekkes av Jesu perfekte liv. Han levde hvert minutt i kompromissløs godhet og kjærlighet. Gjennom ham kan vi gå videre fra vår anger og bli tilgitt, gang etter gang.
1.
En Macguffin er et element i historien som tar seernes oppmerksomhet eller driver en fiksjonshistorie videre. Det definerende aspektet ved en Macguffin er at flesteparten av karakterene er (i alle fall ved første øyekast) villig til å gjøre og ofre omtrent alt for å få tak i den, uavhengig av hva Macguffinen faktisk er. Det kan dreie seg om penger, seier/ære, overlevelse, en kilde til makt, en potensiell trussel eller noe som ikke forklares i det hele tatt.
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd
|
(21.06.2010)
|
|
|